Yeah, 11-12000 km mellom bakkar og berg blant vennlig mennesker.

Det er kanskje forventet å være åndfull i en sådan stund, men vi er ganske så satt ut. Inntrykkene er så mange og med nytt nattely hver bidige kveld så går det litt rundt for oss. Akkurat nå snurrer en diger takvifte bedagelig over meg og skaper en deilig bris fra det karibiske hav. Vårt forhåndsbestilte hotell ligger midt i smørøyet i gamlebyen med liv og røre helt inn i resepsjonen. Imidlertid har lengselen etter blå bølger og sandstrand fordrevet oss til et annet hotell. Et unisont ønske om litt luft, hav og anstendig frokost ble til Hilton til hyggelig etterpåskepris.

Vi har som kjent kjørt like langt som Ola og Kari Nordmann kjører i året uten noe alvorlig tull; ikke sett en eneste bilulykke tross elendige veier og masse villmannskjøring, ikke møtt en eneste surpomp i uniform tross en drøss med kontroller fra både politi og militær. Vi har ikke tall på hvor mange kontroller vi har passert, ja, nettopp passert fordi alle vinker oss vennlig forbi med glis og hevet tommel. Grensepasseringer har gått rimelig greit, selv om deres innlærte byråkratiske treghet preger hele kontinentet. Til deres forsvar skal sies at datasystemet er sirup x sirup.

Bilene har gått og gått - også tross litt koking, åndenød på 4000 meter og derover, noen knuste lykteglass, bremsesvikt, punkteringer og felgskader samt at "noen" dultet bort i en taxi vi hadde hyret inn som guide (han tok det med godt humør) og at "noen" rygget på bil hvor eieren ikke ble glad. Han så naturligvis sitt snitt til å tjene en haug peso, en da vi stoppet Policia ble det kompromiss. Trafikken i storbyene er knallhard og det er kun den sterkeste/sleipeste som vinner. Foran de utallige bomstasjonene er kreativiteten stor; forbikjøring på innsiden er praksis.

Nå har slitet med forsendelse av bilene begynt og i likhet med erfaringene i Ushuaia er forbløffende uproft og mananapreget selv innen de store internasjonale spedisjonsfirmaene. De er vel ikke særlig interessert i oss småfolk.

Alle "våre" land er fjell, fjell og atter fjell. Vi har kjørt veier så stupbratte og uten noe som helst sikring på fjellhyllene at selv den mest garvede vestlending hadde gjort i buksa. Trollstigen blir som en tur opp til Tryvann ! Mil etter mil med ras hver 500 meter, elveleier og festlig sprut, enveiskjøringer ingen respekterer og lokalbusser fra 50-60-tallet (snutebusser bygd på lastebilchassis) som kjører vilt. Det er kotyme å kjøre med blend en halv meter bak deg. Festlig med en 25 meter semitankbil rett i rompa som tuter i et sett. Men det funker forbløffende greit. Joda, ulykkestallene er brutale og vi har sett vrak langt ned i dalbunnene som aldri blir fjernet - hvem skulle påta seg det .....

La oss avrunde det bittelille stemningsbildet med å hylle det gode humør, velvilligheten og det spontane smilet som fellesnevner for det søramerikanske folket. Mye fattigdom og armod, enorme klasseforskjeller og fordeling av goder - men smilet og høfligheten har de likevel. Nå oppfatter muligens mange også oss -  i våre beskjedne biler  - som mindre bemidlet. De skulle bare visst ! Hilsen Egil + alle.






 

Én kommentar

Ellen H.S

06.04.2015 kl.21:47

TAKK for mange fine epistler og bilder. Det har vært veldig fint og hyggelig å følge dere på turen. Har hygget med alle. og humret av noe av det. Lykke til med siste fase, og få transport til bilene. Fly pent hjem!

Hilsen til alle, selv om jeg bare kjenner to av dem

Bestemor/Ellen

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits