Ekvator, Colombus og Renault4-klubben El Amigi Fiel

Akkurat nå våkner vi trøtte opp i en diger villa med pool og alle fire bilene innelåst i kjelleren ! Men la oss ta det kronologisk; 1 april kl. 11 passerte vi ekvator og følte straks en hjemmekoselig tilhørighet til den nordlige halvkule - vi er liksom nesten hjemme nå..... Vi har da også kjørt ca. 11 000 km fra "Sydpolen". Grensen var et inferno i en trang fjellkløft og hovedveien så smal så smal. I køla mørke begynte det plutselig å komme gående i veien både to og tre i bredden, etter hvert hundrevis og tusenvis utover senkvelden. Selvfølgelig en, - ja tilgi oss, men en pilgrimsmarsj. Refleksvest e.l. var totlat fraværende, kanskje ti hadde lommelykt. Noen syklet uten lys i vill fart blant megatrailere og knallhard trafikk i svinger og stupbakker. At dette var tillatt, eller velsignet, er vilt, men i kirkens navn går visst allting bra. Vi er ikke overrasket om noen møtte sin skaper den natten !

Målet var byen Popayan hvor vi hadde en svevende avtale via internett og haltende spansk med stedets 4er klubb. Får nå er vi i Renaultland så det holder. De produseres her og 4`ern helt opp til 1992. Den er kultbil og bruksbil. Mange er pimpet til det heslige, andre utrolig at de henger sammen. Vi ble møtt av "han" som kunne engelsk - og han hadde arrangert. Etter nypresset appelsinjuice fanfaretutet plutselig tolv 4`ere på hovedveien. Deretter ble det paradekonvoi inn til sentrum - til noens trailerfolkets irritasjon, men full støtte av det enorme antall konstabler som alltid er der. Ferden gikk hjem til formannen, en velspist energibunt som innlosjerte oss alle åtte i hans ringe hjem. Nåja, noen hundre kvadrat + romslig pool tilsier klasse. Thor overnattet forresten ute ved poolen da 4-5 mann i samme rom uten aircondition ikke fristet.

Til vår store og gledelige overraskelse dumpet vi rett opp i Colombias største påskeprosesjon. Popoyan er berømt for denne tross at byen bare har 200 000 innbyggere. I går ble det også kjent at Paven himself skal besøke Colombia (som selvfølgelig er oppkalt etter nettopp Christopher C.) Byen øker med flere hundretusen og det vakre og enorme koloniale strøket med katedral og C. eldste kirke (1586) koker av folk til langt på natt. Ikke søppel, ikke bråk - men masse soldater, politi og gudene vet hva i uniform. Etter en diger velsmakende hamburgesa fant vi vår plass omtrent som på Karl Johan 17.mai. Vi led - sammen med alle Kristusfigurene som ble båret av sterke karer, igjennom dundrende trommer, dempede kor med rulledyttet orgel og stramme marsjer. Også et vandrende symfoniorkester var presset inn blant de enorme "installasjonene" av sølv og gull. Apropos soldater; vi ble - med hamburger i munn, fortalt at vi er i Red Zone, dvs. høyeste risikosone for geriljaen FARCs aktiviteter - samt kjerneområde for kokainproduksjon. Av den grunn er det stadig rekker av soldater langs veien, stopposter ved broer og bensinstasjoner. Til oss viser de vennlig tommelen opp - vi mistenker nøye innlært på kurs. En slags hilsen om at de har kontroll - noe de ikke helt har. Nok om det.

Nå surrer folk rundt i formannens digre hus - han hilste nettopp go`morgen kun iført truse. Nå koker han kaffe. Hele familien og pater familias er smilet selv. Vi må komme oss videre - det blir et smertelig farvel til disse fantastisk sjenerøse menneskene. Sånn er det å møte åndsbrødre på andre siden av jorda. Som sagt; nå kaffe - deretter nordover i jungelen. Ca 1000 mil gjenstår. Forresten er begge hovedlyktene mine sprukket ! Hilsen Egil + 7.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits