Nå kosjer vi vårs !

De siste dagene har vært spennende ! Som allerede skrevet så har vi nærkontakt med byråkratiet og ikke særlig bedre ble det av at vår speditør DSV har hovedkontor i Bogota. Vår venn Polo er gull verdt samt en proff dame i businessavd. her på Hilton. Uten disse to vet vi ikke hvor vi hadde vært p.t. MEN nå er bilene stuffet i containere, dog ikke plombert fordi narkobikkjer (perro) skal snuse og sniffe kokain. Det er dessverre fortsatt en teknisk mulighet at noen kan plante narko i bilene, men da er i det minste vi ute av landet. Av den grunn kommer vi til å varsle narkopolitiet hjemme når containerne ankommer - vi må sikre oss mot overraskelser. Col. er verdens største eksportør av narko og Cartagena største havneby så her kan man neppe stole på noen. Volumet er enormt og kan indikeres ved at da narkokongen Escobar regjerte på 90-tallet tilbød han seg å betale landets statsgjeld ! Han honorerte også 1000 $ for hver politimann som ble tatt av dage. Escobar ble selv skutt.

Vi ser at Aftenposten siterer diverse globetrottere og spennende reisemål og at Col. og Cartagena er blant ti utvalgte. Det kan vi støtte, men som ellers i alle land vi har erfart er kontrastene hjerteskjærende og dessverre ikke minkende. Det kryr av Security, politi og militære. Heldigvis innstruert med en "vi er her for deg"-holdning selv om digre guns dingler fra låret. Senest i dag ble vi stoppet på vei ut til containerhavna, men ved synet av våre biler blir det - som vanlig, tommelen opp. Hvor mange som har tatt bilde av oss på vår 12 000 km lange vei vet vi ikke. Hvordan skal man eks. telle når en rutebuss stopper fordi sjaffisen vil ta bilde med telefonen ?

Som sagt; nå er stresset med bilene over og vi kan slappe av med bad og noen kalde Club Colombia - kun "Club" blant oss rutinerte ! I verste fall kunne dette ha skåret seg fryktelig hvis byråkratiet hadde vært ennå tregere. Som tidligere nevnt er latinamerikanerne født inn i en manana-holdning som tidvis er å misunne, andre ganger til å rive av seg håret for. Noe midt i mellom tør vi antyde å være til fordel for kontinentet .....

Nok om det - nå blir det plask i havet. Bildene viser at vi også tok bilene helt ned i vannkanten. Vi skal ikke ha noe juks når det gjelder å kjøre fra Antarktis til det karibiske hav !

Egil + alle








 

Lavt turtall, men høy spenning.

Nå har vi trygt installert hos i 10 etg. med hav på begge sider av Hiltonkolossen. Emigranten Hilton fra Hilton ved Kløfta var definitivt en driftig kar, men ikke arkitekt. Men hva gjør vel det når vi kan velge mellom 5-6 bassenger, vannsklie, tre kokvarme boblebad og aller deiligst et lunkent hav med behagelige dønninger. Balsam for sjel og kropp, - tre av gutta har t.o.m. klipt hår og skjegg !

Balsam er ikke byråkratiet ! Nå har vi vært tre ganger hos Notaria for å få nødvendige stempler på at alle papirer - inkl. passet, er ekte varer. Siste besøk var krav fra narkopolitiet som vil ha glassklart eierforhold til bilene. Det kan vi forstå og støtte. Bilene skal senere bli gjennomgått med lys og lykte på kaia før de "stuffes" og plomberes i containere - kanskje allerede i morgen. Nå har vi nemlig levert alle seks dokumentasjoner pr. bil til Customs Agency og da håper vi det beste. Stor takk til vår nær sagt innleide privatsjåfør (kjører Renault Duster må vite !) og translatør. Gamle Polo (ikke Pollo som betyr høne) har jobbet i New York og kan businessen.

Cartagena er en flott festningsby med bymur og Colonial gamleby. Ingen panfløyter her nei, men reggae og fargerike kjoler på vakre damer. De smale gatene med brostein og fantastiske balkonger i teak er en fryd. Staselig herskapsvillaer og lune plaza`er med skyhøye palmer likeså. Klasseskillet er dessverre like fullt synlig som det antagelig var i slavetiden. Gamle tannløse koner tilbyr grillede maiskolber og papayajuice, de yngre damene tilbyr ymse tjenester.

I kveld unner vi oss festmiddag på en bedre restaurant - anbefalt av senor Polo. I ly av festningsmuren og bølgene fra Karibia, tillater vi oss å skåle for (ølet Club Colombia er kjempegodt) 12 000 km uten store utfordringer verken med helse, vennskap eller våre søte 4 små. Litt høydesyke enten det det var på fire hjul eller to ben taklet vi bedre enn forventet. Gutta i BBC Top Gir dramatiserte dette voldsomt, men underholdning skal det jo være. Vi kjørte mange steder i deres hjulspor - så vel som i NRK-teamet Bachstad`s.

Apropos NRK; i morgen onsdag kan dere skru på NRK P1+ ca. kl.09.20 og høre oss på direkten.

Hilsen Egil + alle

Bildet er Martin Hagen i ellevill vannsklie !



   

Yeah, 11-12000 km mellom bakkar og berg blant vennlig mennesker.

Det er kanskje forventet å være åndfull i en sådan stund, men vi er ganske så satt ut. Inntrykkene er så mange og med nytt nattely hver bidige kveld så går det litt rundt for oss. Akkurat nå snurrer en diger takvifte bedagelig over meg og skaper en deilig bris fra det karibiske hav. Vårt forhåndsbestilte hotell ligger midt i smørøyet i gamlebyen med liv og røre helt inn i resepsjonen. Imidlertid har lengselen etter blå bølger og sandstrand fordrevet oss til et annet hotell. Et unisont ønske om litt luft, hav og anstendig frokost ble til Hilton til hyggelig etterpåskepris.

Vi har som kjent kjørt like langt som Ola og Kari Nordmann kjører i året uten noe alvorlig tull; ikke sett en eneste bilulykke tross elendige veier og masse villmannskjøring, ikke møtt en eneste surpomp i uniform tross en drøss med kontroller fra både politi og militær. Vi har ikke tall på hvor mange kontroller vi har passert, ja, nettopp passert fordi alle vinker oss vennlig forbi med glis og hevet tommel. Grensepasseringer har gått rimelig greit, selv om deres innlærte byråkratiske treghet preger hele kontinentet. Til deres forsvar skal sies at datasystemet er sirup x sirup.

Bilene har gått og gått - også tross litt koking, åndenød på 4000 meter og derover, noen knuste lykteglass, bremsesvikt, punkteringer og felgskader samt at "noen" dultet bort i en taxi vi hadde hyret inn som guide (han tok det med godt humør) og at "noen" rygget på bil hvor eieren ikke ble glad. Han så naturligvis sitt snitt til å tjene en haug peso, en da vi stoppet Policia ble det kompromiss. Trafikken i storbyene er knallhard og det er kun den sterkeste/sleipeste som vinner. Foran de utallige bomstasjonene er kreativiteten stor; forbikjøring på innsiden er praksis.

Nå har slitet med forsendelse av bilene begynt og i likhet med erfaringene i Ushuaia er forbløffende uproft og mananapreget selv innen de store internasjonale spedisjonsfirmaene. De er vel ikke særlig interessert i oss småfolk.

Alle "våre" land er fjell, fjell og atter fjell. Vi har kjørt veier så stupbratte og uten noe som helst sikring på fjellhyllene at selv den mest garvede vestlending hadde gjort i buksa. Trollstigen blir som en tur opp til Tryvann ! Mil etter mil med ras hver 500 meter, elveleier og festlig sprut, enveiskjøringer ingen respekterer og lokalbusser fra 50-60-tallet (snutebusser bygd på lastebilchassis) som kjører vilt. Det er kotyme å kjøre med blend en halv meter bak deg. Festlig med en 25 meter semitankbil rett i rompa som tuter i et sett. Men det funker forbløffende greit. Joda, ulykkestallene er brutale og vi har sett vrak langt ned i dalbunnene som aldri blir fjernet - hvem skulle påta seg det .....

La oss avrunde det bittelille stemningsbildet med å hylle det gode humør, velvilligheten og det spontane smilet som fellesnevner for det søramerikanske folket. Mye fattigdom og armod, enorme klasseforskjeller og fordeling av goder - men smilet og høfligheten har de likevel. Nå oppfatter muligens mange også oss -  i våre beskjedne biler  - som mindre bemidlet. De skulle bare visst ! Hilsen Egil + alle.






 

Ekvator, Colombus og Renault4-klubben El Amigi Fiel

Akkurat nå våkner vi trøtte opp i en diger villa med pool og alle fire bilene innelåst i kjelleren ! Men la oss ta det kronologisk; 1 april kl. 11 passerte vi ekvator og følte straks en hjemmekoselig tilhørighet til den nordlige halvkule - vi er liksom nesten hjemme nå..... Vi har da også kjørt ca. 11 000 km fra "Sydpolen". Grensen var et inferno i en trang fjellkløft og hovedveien så smal så smal. I køla mørke begynte det plutselig å komme gående i veien både to og tre i bredden, etter hvert hundrevis og tusenvis utover senkvelden. Selvfølgelig en, - ja tilgi oss, men en pilgrimsmarsj. Refleksvest e.l. var totlat fraværende, kanskje ti hadde lommelykt. Noen syklet uten lys i vill fart blant megatrailere og knallhard trafikk i svinger og stupbakker. At dette var tillatt, eller velsignet, er vilt, men i kirkens navn går visst allting bra. Vi er ikke overrasket om noen møtte sin skaper den natten !

Målet var byen Popayan hvor vi hadde en svevende avtale via internett og haltende spansk med stedets 4er klubb. Får nå er vi i Renaultland så det holder. De produseres her og 4`ern helt opp til 1992. Den er kultbil og bruksbil. Mange er pimpet til det heslige, andre utrolig at de henger sammen. Vi ble møtt av "han" som kunne engelsk - og han hadde arrangert. Etter nypresset appelsinjuice fanfaretutet plutselig tolv 4`ere på hovedveien. Deretter ble det paradekonvoi inn til sentrum - til noens trailerfolkets irritasjon, men full støtte av det enorme antall konstabler som alltid er der. Ferden gikk hjem til formannen, en velspist energibunt som innlosjerte oss alle åtte i hans ringe hjem. Nåja, noen hundre kvadrat + romslig pool tilsier klasse. Thor overnattet forresten ute ved poolen da 4-5 mann i samme rom uten aircondition ikke fristet.

Til vår store og gledelige overraskelse dumpet vi rett opp i Colombias største påskeprosesjon. Popoyan er berømt for denne tross at byen bare har 200 000 innbyggere. I går ble det også kjent at Paven himself skal besøke Colombia (som selvfølgelig er oppkalt etter nettopp Christopher C.) Byen øker med flere hundretusen og det vakre og enorme koloniale strøket med katedral og C. eldste kirke (1586) koker av folk til langt på natt. Ikke søppel, ikke bråk - men masse soldater, politi og gudene vet hva i uniform. Etter en diger velsmakende hamburgesa fant vi vår plass omtrent som på Karl Johan 17.mai. Vi led - sammen med alle Kristusfigurene som ble båret av sterke karer, igjennom dundrende trommer, dempede kor med rulledyttet orgel og stramme marsjer. Også et vandrende symfoniorkester var presset inn blant de enorme "installasjonene" av sølv og gull. Apropos soldater; vi ble - med hamburger i munn, fortalt at vi er i Red Zone, dvs. høyeste risikosone for geriljaen FARCs aktiviteter - samt kjerneområde for kokainproduksjon. Av den grunn er det stadig rekker av soldater langs veien, stopposter ved broer og bensinstasjoner. Til oss viser de vennlig tommelen opp - vi mistenker nøye innlært på kurs. En slags hilsen om at de har kontroll - noe de ikke helt har. Nok om det.

Nå surrer folk rundt i formannens digre hus - han hilste nettopp go`morgen kun iført truse. Nå koker han kaffe. Hele familien og pater familias er smilet selv. Vi må komme oss videre - det blir et smertelig farvel til disse fantastisk sjenerøse menneskene. Sånn er det å møte åndsbrødre på andre siden av jorda. Som sagt; nå kaffe - deretter nordover i jungelen. Ca 1000 mil gjenstår. Forresten er begge hovedlyktene mine sprukket ! Hilsen Egil + 7.

Bananer og 87 oktan

Grensebyråkratiet er alltid uforutsigelig; hyggelig mennesker stort sett, men av og til så urasjonelt at man kan grine. Vi forlot Peru greit, men så var strømmen forsvunnet på tollkontoret på Ecuadorsiden. Kjør videre dere til et annet kontor og spør etter Magdalena ! Vi fant Magda, men det tok èn time for et par stempler. Ecuador - et ab de mindre landene i Sør-Amerika ligger nok litt høyere på levestandarden enn Peru - og så er det ikke søplete her. De har tvert i mot fantastiske blomsterdekorerte rundkjøringer (rotunda). Vi kjører i bananjungel mil etter mil på berg- og dalbaneveier. Ecuador har en drøss med vulkaner, høyeste drøyt 6000 m like utenfor hoveds

taden Quito som vi har overnattet. Bensinen er billig, betales i landets offisielle myntenhet som er amerikanske dollar. Etter økonomisk kaos på 60-80-tallet gikk de like greit i 1991 over til $. På pumpene måles det også i gallon.

Nydelig hotell i gamlebyen, noen har besøkt kjempekatedralen hvor det var fullstappet messe. Nå krøkler vi oss ut av byen nordover mot Colombia. Vi ankom byen i skybrudd og torden uten like, men takket være imøtekommende trafikkpoliti, enveiskjøringer og gågater fikk vi endelig parkert. Gamlebyen er totalt uegnet for biler - og bra er det. 

Søppel og olje

Nei, vi kom ikke til Ecuador i går. Det ble for langt selv om veien er god - og dyr. Nå brukt 330 kr i bomavgifter i Peru. Goldt ørkenlandskap som pussig nok er oversvømmet. Fattigfolk bader i gjørma og blant enorme mengder med søppel. Overalt og mil etter mil med søppel, søppel og atter søppel. Åpenbart total mangel på håndtering og holdning. Her må noe radikalt gjøres !

Vi har kjørt av PanAmericana Norte for å følge kysten med friskere luft og mett av svingete fjellveier. I håp om en pittoresk fiskerlandsby med solnedgang i Stillehavet havnet vi Tarala - som er et stinkende oljeraffineri. Bra og billig hotell med italiensk kafe rundt hjørnet. Nabohotellet El Pacifico er byens fiffeste med baren Mein Haus ! Den var heldigvis stengt. Med det navnet kunne man risikere å møte Alte Kameraden. Nå er vel alle ute av soga, men det ligger dessverre nok noen gener igjen her i Sør-Amerika.

Vi hoppet i stedet i går kveld plask i poolen. I dag morges fristet ikke vannet like mye ! Det er fuktig hett her og hundrevis av støyende Tuk-Tuk`er - som her heter MotoTaxi. De er enten plastinnebygde fra India (Vespa) eller åpne med glorete stoff fra Kina (Wanxin). Det er kun Peru - i hvert fall så langt, som har millioner av disse trehjulede stativene. Derfor tok tre av oss en bytur i troperegnet med begge typer. Kostet latterlig - og øredøvende lite.

Nå spiser folket frokost og deretter blir det om et par timer grensepassering og byråkrati inn i Ecuador - og ja, nettopp passering av Ekvator og farvel til den sørlige halvkule. Da kan vi igjen navigere vettugt etter sola.

Vi snakkes - Egil





P.S. Gårdagens biltull: Varmgang i venstre forhjul i den grønne bilen - det var alt !

Cusco, Erick Leon og Bachstad-bilen

Nå har det gått mange dager og tusenvis av km uten rapport grunnet ingen dekning oppe i fjellheimen. I inkarikets hovedstad Cusco på drøyt 3000 m hadde norsk/peruvianske Erick fixet flott hotell og billtter til eventyrlige Macchu Picchu. Inkl. i prisen var å måtte starte kl. 04 ! Men det var det verdt. Frokost var cocate som putret døgnet rundt i lobbyen.

Det ble to dager i Cusco med rep av to biler og fotografering på katedralplassen av våe biler og den forlatte Bachstad-bilen som NRK-gutta Bache og Gokstad måtte sette igjen på grensen til Bolivia pga. tull med chassisnr. og ditto mistanke om at drittbilen var stjålet. 22 var blitt til ZZ. Nå ruller bilen i Cusco.

Erick - den sympatiske og hjelpsomme, loset oss ut av byen og vi ga oss igjen i kast med fjell og dal. Stadig tangerte vi vår egen høyderekord med til slutt drøyt 4500 meter. Bilene tuslet oppover nær kokepunkt for så å rase nedover ville veier. Ekspressbussene er villmenn og derav statusberømte. Muligens enda mer berømte når de også styrer i avgrunnen. Bussene er bygd på enkle lastebilrammer og er fattigmanns transport. Oppe i fjllet er det stusselig levevilkår og tiggere langs veien. Noen har nå diverse gensere med NAF-logo.

Bra bensin er vanskelig, 84 oktan er vanlig, men innimellom får vi 90. Nå har det blitt bedre nær storbyene ved Stillehavskysten. Natten etter Cusco ble tilbrakt på ett tilsynelatende splitter nytt hotell i et høl av en by. Som eneste gjester og kanskje første utlendinger ble vi avfotografert sammen med betjeningen og lagt ut på deres facebook.

Maten underveis er nokså ensidig og menyen egentlig innholdsløs. Det ender opp med egg og patas frites, men pizza er populært her som andre steder. De fete biffene finner ikke vi på bygda. Vi gruet oss til å passere 12-millionersbyen Lima - og det hadde vi grunn til. Enda verre en La Paz. En kvalmende forurensning fra ende til annen. Et trafikkkaos hvor den sterkestes rett gjelder og rødt lys bare veiledende. Vi er blitt ganske gode til å kjøre på rødt ! Med Lima kom vi ned til Stillehavet og +35. Deilig sjøluft og flotte endeløse strender, men folketomt og håpløst å komme ned til. Etter mange mil i økenlandskapet som følger den golde varme kysten fant vi en liten fiskerlandsby uten fiskere, men noen pelikaner og en åpen kafe. Innehaveren var tilsynelatende velstående og stolt over sin kinesiske BMW X1-kopi Brilliance - som falt fra hverandre da EuroNCAP krasjtestet bilen, men kopien er imponerende god !!!!

VI har passert 7500 km og overnattet i Trujillo, dvs. at vi kanskje kjører inn i Ecuador i kveld. Første hotellet - El Farao - vi forsøkte oss på var et eksklusivt horehus hvor max opphold var 5 timer. En kar i en mikroskopisk luke iført et lendeklede var lite imøtekommende ! Grå morgen = bra fordi det ikke blir så innmari varmt å kjøre. PanAmericana er bra vei, delvis motorvei med hyppige og ganske så dyre bompenger. Bedre det enn enorme felgknusende hull og slamlomkjøring.

Fortsatt god søndag - vi ligger nå 7 timer etter dere. Hilsen alle 8 v/Egil









Ett lite knippe bilder

Her kommer ett lite knippe bilder. Helt ifra starten i Ushuaia til Puno/titicacasjøen hvor vi nå er.

 

Glem ikke og les vårt siste innlegg fra Bolivia og Titicaca under bildene :-)

 







































































































































































Titicaca (betyr steinpuma - etter formen på sjøen 16 x 6 mil)





Høydesyke, bensinpumpe og Thor Heyerdahl

Na har vi forlatt fjellandet Bolivia, bratt og flatt. Vi har ligget rundt 3800-4300 hver dag. Noe den lettflyktige væsken - også kalt bensin, har gitt bilen til Trond og Jacko noen opplevelser. Vi gruet oss til å passere La Paz - et forventet forurenset inferno. Det var det ! Ingen ringvei i millionbyen på 4000 meter. Der stod vi bom stille i knugende varme, vill tuting og trafikklys alle ga blaffen i. Nettopp der og da konket Hagens bil ut - og bidro til fullstendig stopp og ytterligere kakafoni av bilhorn. Dytting med cm klaring til busser, folk og fe (bikkjer) turnerte Hagens med stoisk ro. Kjøling av bensinpumpa med drikkevann var det som skulle til. Med litt åpent panser - understøttet av to vannflasker bidrar til bedre kjøling. Det tok et par timer å forsere La Paz. Mildt sagt et helvete og hittil verste trafikkerfaring.

Ikke bar Hagens sliter med temperaturen. Jacko`s bensinpumpe tok kvelden for lenge siden tross masse mikkmakk og mange stopp. Nå pumpes bensinen frem pr. håndpumpe inne i bilen ! Pumpa er type småbåtpumpe, en gummiblære. Bilen går, men en krevende aktivitet for sidemannen !

Nå er vi over i Peru og sitter ved den enorme og vakre Titicacasjøen på 3845 meter. Nå skal vi straks på båttur til de berømte sivøyene. Selvsagt stoppet vi på Thor Heyerdahl-museet hvor Ra I og II ble bygd. Interessant og passe kommersielt, men en gammel liten kar preget av livets vær og vind var en båtbyggerne til Heyerdahl. Masse bilder beviste det og særs velkommen var vi. Vi donerte et norsk flagg til museet. Ellers kunne de tjent på å rydde opp alt søppelet der !

Vi har også krysset en bit av Titicaca på pram som tok to biler av gangen. En tvilsom farkost bygd på meterbrede planker. Akkurat da blåste det voldsomme kastevinder og lynte utrolig, men vi kommer over de 800 meterne seilasen varte.

Hilsen alle 8.   Igjen er bilder tregt å laste ned - sorry.   

4360 meter, bensintull, sølv og jernbane.

Nok en innholdsrik dag - og endelig god dekning. Etter grenseløst byråkrati i to timer rullet vi inn i Bolivia. Bilen til junior og senior Krul stopper titt og ofte. Likeså Hagens. De sliter med luftbobler i bensinen og høy temperatur, men likevel blir det mil etter mil - som Jahn Teigen en gang sang. Det er et voldsomt krevende terreng mellom 2000 og 4000 meter. Dvs. i 100 nedover og i gangfart oppover pluss hyppige brutale fartsdempere foran og etter Zona Urbana. Urbant er det i hvert fall ikke; en million geiter, villhester med søte føll, hemningsløst parrende bikkjer midt i veibanen og noen sløve (stae ?) esler. Glemmes skal ikke veiarbeidere som med passe mellomrom har lagt ut noen steiner i veibanen - selv ligger de lett henslengt med gule bredbremmede hatter i grøfta og vinker vennlig til oss.

I dag ble det lunsj på drøyt 4300 meter og vi bor også på ca. 4000. Ingen er kvalme og hotellet stiller med oksygen om det kniper. Vi har alle drukket coca-te på fin cafe til 7 kr. D et skal visst hjelpe mot høydesyke. Mer syk er faktisk en av bilene - vi sier selvsagt ikke hvilken, men Trond parkerte noe ubetenksomt sin bil på et jernbanespor. Jammen kom det tog og takket være en snarrådig kar klarte Trond å fjerne bilen med millimeters klaring. Nå var dette heldigvis et saktegårende godstog, men å bli flatkjørt av et boliviansk godstog hadde vært for dumt !

Takk for i dag - Egil + alle   

5500 km er passert.

Nå har det gått unna på superveier og ekstreme smale og svingete veier. Advarselen i guideboken om veien ignorerte vi glatt. Det skranglet i drivakslene, men våre søte små klarte brasene. Nåja, det har ikke manglet på overraskende artigheter i bilene. Akkurat nå sliter tre av bilene med luftbobler i bensinen og derav litt hopp og sprett. Men i 3000 meters høyde og +25 er dette ingen stor sak.

Nå har byråkratisert oss inn i Bolivia. Grensepasseringen er en enerverende opplevelse. 4 forskjellige luker hvor ingen opplyser deg om rekkefølge. Byråkratene sliter med treg data og innlært ignoranse. 2 timer tok seansen med pålagt kopiering av papirer til 4 bolivianos. Hva vi skal med de får vise seg. Bolivia er Sør-Amerikas fattigste land og forskjellen fra Argentina er merkbar. I går spiste vi alle åtte middag til snaut 500 kr. Hotellet - ingen luksus, men rosa sengeklær og lilla gardiner, koster 95 kr natta. Også sover vi godt på 3100 meter.  

Her er folk - med all respekt, bittesmå og fargerikt kledd. Hattene, kulerunde skalker er bokstavelig talt kule. Noe for oss ? Inkakulturen er stolt tross folkets harde historie. Her bærer kvinnene småbarna på ryggen i et knytte og kara tygger cocablader. Du oppblåste kinnene forteller alt. Tygging av Coca og cocate anbefales som medisin mot høydesyke. Vi avstår - vi holder oss til Coca Cola !

Argentinere er vennligheten selv !

Vi har nettopp kjørt på enveiskjøring ved byens Plaza - til stor glede for folk og fe, ikke minst for politiet som like godt blåste i fløyta og vinket oss frem og i sikkerhet med et stor smil. Tro om det hadde skjedd hjemme ! Vi liker "likes" spontant og ekte langs landeveien - ikke til forkleinelse for de på tryneboka, men hvor mange muntre tut, tommelen opp, smilende øvrigheter og bønder som retter ryggen. Ja, til og med småjenter vinker. Hvor mange ganger vi nå har blitt foreviget av personale på bensinstasjoner, veivesenfolk, kelnere og gudene-vet-hvem har vi ikke tall på. Kun ett menneske hadde en arrogant konmmentar - og han var selvsagt ikke argentiner, men amerikaner som respektløst karakteriserte Svend`s bil som "one more shit". Vi burde ha rundjult gringoen !

Apropos "fe", altså våre firebente venner. Det er vel mange daukjørte bikkjer langs veien og de fleste har suicidale trekk der de vimser rett ut. Men hester - muligens ville, dukker stadig opp i små flokker midt i veien. Geiter, sauer, digre rovfugler, noen grønne papegøyer, esel, store rotter (marssvin ?), kuer mangler det heller ikke på. En sløv ku diltet rett ut fra bushen, men også det gikk bra. De burde i likhet med andre veifarende bruke refleks. Det er dessverre fullstendig fraværende - og styrthjelm nær sagt likeså. Bilvrak i veikanten forteller også sitt. Halvparten av bilparken må betegnes som vrak !

I dag var vi oppe på nær 2300 meter. Rundt en sving var det bråstopp av veiarbeidere og bulldozere. No paso og bare og snu var ordren. Veien var stengt - hadde vi ikke forstått det ! En retur hadde kostet oss èn dag. Avstandene er ikke små her (i dag har vi kjørt 67 mil). Plutselig kommer det en bil i mot - til veiarbeiderens overraskelse og synlige irritasjon..... hva i helv....... ! Da fikk vi som sendt fra fjellet et synlig bevis for at passasje var mulig. Og det gikk - med hjertet i halsen og steinslag i understellet. We say no more !

Vi har nå kjørt nesten 6000 km og har sannsynligvis kun èn overnatting til i Argentina før vi durer inn i Bolivia, men før det skal vi turiste byen Salta. Visstnok en perle - perle er ikke nattens ly tross navnet Hotel Plaza, men det duger. Vi er blitt gode på 3-4 manns rom. I forrige natt - i byen med det grøssende navnet Jachal hadde vi apartementos. Til frokost fikk vi juice i eggeglass. Ikke verst når gradestokken viser 25-30 grader.  God natt fra alle 8, dvs. 7 sover (syvsovere)


Llao Llao

Ai,ai - nå har vi spist frokost for flere dager p





 

En vakker dag !

I går kveld lyktes vi etter forsøk i fire banker å få ut noen pesos. Imidlertid er nå svartebørskursen på dollar tilbake på 12. Den offisielle er ca. 8,5. Gårdagens middag ble derfor elegant betalt i dollar. Apropos dollar ! Hvem husker vel ikke westernfilmen(1969). Butch Cassidy og Sundance Kid med Robert Redford og Paul Newman samt Katharine Ross i rollen som Etta. Filmen er jo sannferdig basert og det spennende er at de flyktet fra USA etter å ha ranet en drøss med banker.  De gjemte seg i flere år her i strøket omkring 1905. Da drev vi nordmenn med andre greier ! Men en dusørjeger kom på sporet og plutselig måtte de flykte hals over hode. Da ranet de to banker Rio Galleghos - hvor vi får noen netter siden overnattet. Flukten endte brått og brutalt: de ble skutt i filler, men Etta angivelig kom seg tilbake til USA og levde fredelig der. Nok om cowboyer - nei, forresten. I går møtte vi en ekte gaucho som red stolt og rank langt ute på vidda. Ellers fremtrer cowboyene i dag på ATV eller på en feit BMW 1200 GS Dakar.

Som nevnt er vi i Esquel (etablert av walisiske utvandrere som luktet gull og sølv). En nydelig oase mellom dramatiske fjell, et sjokk å rase ned bratte bakker fra den endeløse paddeflate pampasen. Dagens muntre frokosthistorie er at Thor i sin smule nærsynthet forvekslet doen og bidèn. Vi går ikke i detalj - vi spiser jo frokost !

Nå skal Svend igjen jakte på plexiglass og Egil + Jacko lete etter en ekstra bremsepumpe - just in case. Som tidligere nevnt er det greit med bremser i Andesfjellene. Vi har gjort unna det meste av Patagonias fantastiske landskap. Vi har fått dosen ! Nå skimter vi igjen snø på toppene og "alpelandsbyer". I dag blir det sirkus 25 grader - hehe !

Hilsen oss 8.



  

Leve Patagonia

2000 km ligger bak oss siden vi forlot "sydpolen", dvs. Ushuaia. Dessverre så vi ikke engang kjølvannet til Berserk med Jarle Andøy bak roret.og nå bekreftet Anne Kat. Herland (av alle....) om bord. Vi styrer motsatt vei og nå har vi møtt våre små utfordringer; Egil`s bil fikk bremselekkasje på bakhjulet dermed mindre og mindre brems. Men det stopper ikke en aldrende Renault, man bremser jo bare med girene. Ingen av de andre ville kjøre foran Egil`s bil ! Artighet nummer to var at ruten i førerdøren i Sven`s bil rett og slett eksploderte så glassbitene (plexiglass) sprutet. Med gråtape og plast ble det reparert i stormen. Det blåser nemlig så kraftig fra Andesfjellene at det tidvis er vanskelig å holde sge på bena ! Nei, vi overdriver ikke. Motvinden koster oss ofte ett gir ned og ditto mer bensinforbruk. Vi har lett etter og besøkt minst åtte glassmestere, men ingen er plexiglassmester. Reparasjonen holder faktisk godt, men noe må gjøres.

En annen utfordring er tilgang på kontanter: Hver morgen er det lange køer (50-100 pers.) utenfor bankene så noe må det være. Minibankene gir oss bare en sjelden gang maks. 1500 peso (ca. 1300 kr.) og når verken enkle hoteller eller bensinstasjoner tar kort blir det nettopp fort kort. Men folk er herlige hyggelige og pratsomme. Ekstra hyggelig at autoriterer som politi og toller bare smiler og til og med tar bilder. Og de vil være med på bildene. Vi møter mamge andre gærninger på Ruta 40 som nodr-sydveien gjennom Argentina offisielt heter. Utenfor Argentina kanskje best kjent som Pan Americana. Veiene er generelt meget bra, til dels strålende, men så plutselig grus og stein - mest stein !

Alt er bra - med unntak av Argentinsk frokost som er null for en nordmann og hollendere. Frokost er kaker - på et hotell talte vi ni ulike kaker - tørre eller klissete. Og svært få løfter en finger før kl. 9-10. Noe enerverende at eks. bilverksteder ikke åpner porten før kl. 10. Når så siestaen er kl 14-16 kan det som sagt være en prøvelse.

Nå har vi kommet til koselige Esquel som er et vintersportssted a la Lillehammer. Særlig attraksjon er Old Patagonian Express, en smalsporet 80 år gammel jernbane som damper seg opp i fjellet til gamle gull- og sølvgruver. De driver fortsatt med gull og sølv her - kanskje vi skal vaske gull et par dager for å spe på reisekassa og ikke minst få inn litt cash.

Hilsen alle 8.

Sorry, ingen bilder akkurat nå - for tregt nett.  

Ushuaia dag 3-4.

Vi sitter her vi ! Rot, rot og atter rot mellom Customs Broker Lavado, HamburgSüd, havnevesenet og tollere. Jo flere kokker jo mere søl kan herved bekreftes. Bare no-no-no/si-si-si og ikke minst manana ! Alle skal ha peso eller dollar. Penger er i ferd med å bli et problem. Det er nemlig ikke penger i banken og kun to minibanker tar våre kort med chip. Chip er for moderne her nede. Man får heller ikke ut mer enn 1500 peso (1350 kr) pr. dag. Argentina er teknisk konkurs og har som kjent kollapset økonomisk to ganger.

Telefonnettet funker også dårlig - faller ut, men wi-fi reklamerer alle med. Nå kjenner vi Ushuaia ut og inn. Men sola skinner - det kunne nemlig godt ha sluddet vannrett. Nå skal vi øyeblikkelig ned til vår tvilsomme venn Lavado som har oss i sin hule hånd. Hvis vi ikke får ut bilene i dag så drar vi like gjerne til Sydpolen !

Egil


Ushuaia dag 3

Jaja, - eller helst nei-nei. Det ble ikke utlevering av biler i dag heller. Både kl. 12 og 16 møtte vi opp for å få forløsende ord, men den gang ei. IL Chefo, dvs. en kvinnelig tollsjef med stempel-autoritet så det holder hadde ikke kommet så langt ned i bunken som til oss. Et forsøk på å pushe henne "kindly and politely" ble kontant frarådet fra "broker`n". Det kunne ha medført å bli liggende nederst i bunken. Det har åpenbart vært noe missing link mellom HamburgSüd-agenten ...Patagonia Logistics og "broker`n" Alvados Lavado. Navnet kler best en tryllekunster, men det er han så langt der i fra. 
Det ble derfor å tusle til det gamle fengslet som er omgjort til Antarktisk museum i de gamle fengselscellene. Meget bra - og selvsagt var det mye om Roald Amundsen. Videre masse om Kapp Horn og alle skipsforlisene. Ushuaia ble i 1902 en fengselskoloni på 400 fanger. De bygde en liten jernbane - verdens sydligste og verdens smaleste sporgang. Alt er Fin il Mundo (Verdens ende) her nede, men det er egentlig litt jug for Porto Williams på Chilensk side ute i Beaglefjorden (vi ser rett over til Chile) er noen kilometer lenger sør. Dit er det ingen som drar da det er marinestasjon og intet mer.
I går kveld var vi innom Billinja på Yrkesskolen. Ikke spesielt invitert, men en diger garasjedør stod på vid vegg - og innenfor glitret en Renault4. Neida, den var et vrak som elevene skulle gå løs på. Bildene forteller brutalt at jobben ikke er gjort over natta. Egil  









Nye og gamle Renault i Argentina

Vi er i et vennligsinnet Renault-land. Skulle bare mangle da en drøss med Renaulter er produsert i Sør-Amerika. Her ruller modeller vi kjenner lite til - og savner, i Norge. Hva med Renault Symbol, Latitude, Sandero, Clio Mio, Koleos og Dacia`ene heter her Renault Duster. Sistnevnte mektig populær. Taxi er gjerne Symbol som er en slags Clio med rumpe - ikke akkurat romslig, men med sydlansk humør går allting bra.  En taxikusk ble i fyr og flamme da vi fortalte om våre 4`ere - han hadde hatt hele rekka av Renaulter inkl. R8 Gordini. .Av de mer slitne, men trofaste modellene, så kryr det av R19 og gamle R12. Megane er uhyre sjelden.

Her i Ushuaia ruller det ymse udda biler; små kinesiske kopibiler og skramle.kasser Made in USA. Kloningen Ford Falcon/Granada er en klassiker i pickupversjon med skyhøyt skap - gjerne i bølgeblikk. Byen er dessuten en sliten kloning av Storgata i Lillehammer, Murmansk og Tromsø. Dessverre gikk vi glipp av å vinke farvel til Berzerk II med Jarle Andøy bak roret. Båten har ligget her på vent, men forsvant for bare noen dager siden. Det ryktes at Anne Kat. Herland er med (?!). Men Super`n fra Hells Angels er om bord.

Nå sitter vi og veeeenter på å få løst ut bilene fra containerne og gjennom tollvesenet. Her er det manana så det holder. Utrolig nok praktiseres her nede på 55 grader sør siesta - hva nå i hviteste Antarktis det er vitsen med i verdens sydligste by. Vi sier bare : Du store Alpakka !

Hilsen oss 8  

 




RENAULT 4 PANAMERICA

 

Nå er det rett før avreise til Argentina!!

 

De siste forberedelser nærmer seg ferdig, og vi gleder oss vanvittig!

Vi er 8 mann med 4 biler som skal kjøre SørAmerika på langs! Det er satt av ca. 6 uker, og vi har planlagt en vestlig rute som vil gå opp i fjellene rundt 4600moh på det meste.  Vi starter i Ushuaia 1.mars 2015, og vil kjøre gjennom Argentina, Chile, Bolivia, Peru og Colombia opp til Cartagena.



Bilene ble sendt med båt fra Oslo i romjula, og vi har fått bekreftet at containerne nå står på kaia i Ushuaia!

 

Bilene er i utgangspunktet like, men med forskjellige karosserier. Det gjør at alle deler går om hverandre.

Vi som er med er godt fordelt i alder fra 21-69 år! Alle deltakerne har bilinteresse og mange har erfaring fra langturer med bil. 2 har vært med i Club Renault Norvége fra starten for over 25 år siden. 3 av deltakerne var med å kjøre fra Oslo til Cape Town i 2004 og 3 av oss krysset USA 2011. Begge turene i Renault 4.



De 8 som nå reiser er; Egil Otter og Thor Klaveness i burgunder bil, Jacko og Jan Krul i turkis bil, Svend Dahle og Bjørn Fredriksen i orange bil, og Trond og Martin Hagen i beige bil.

 

 

 

Flere av oss er med i Club Renault Norvège, og mener at Renault 4 er det opplagte valget for en slik tur!

 

·         R4 har en solid(nok) grunnkonstruksjon.

 

·         Bilene er enkelt konstruert, slik at de også er enkle å utbedre ? om noe allikevel skulle gå galt

 

·         Når bilene var nye var de små motorene kjent for å kunne gå på høyt turtall over lang tid

 

·         R4 er en «hyggelig bil» som er veldig kontaktskapende med lokalbefolkningen ? uansett kontinent!  R4 er også produsert i flere land i Søramerika.

 

·         Dette gjør også sitt til at mulighet for deler/bistand kan være tilstede.

 

Vi vil oppdatere bloggen jevnlig. (for english version : www.renault4panamerica.blogspot.no )

 

HISTORIKK

Hvorfor kjøre Søramerika på langs i Renault 4? Dette er en «naturlig» fortsettelse av tidligere turer:

Afrikaturen ble unnfanget på Nordkapp i 2000 etter en svært vellykket tur fra Oslo i regi Club Renault Norvege.



Afrikaturen i 2004 tok 10 uker, og vi kjørte Oslo ? Cape Town via østeuropa, Midtøsten og ferger over til Egypt, og videre ned igjennom Afrika. Turen ble planlagt ut i fra daværende politiske og sikkerhetsmessige situasjon, og vi hadde svært få problemer, selv om grensepasseringer kunne være en utfordring.

 

 

Slik sett var USA i 2011 enklere, selv om bl.a. forsikring var problematisk.  USA-turen kom i stand som en ide om å feire 50års-jubileet for Renault 4 på vår egen måte. Vi hadde sett bilder i en bok at prototyper av R4 var kjørt i Minnesota, og målet var å rekonstruere dette underveis på vår kryssing av USA, noe vi greide. Turen gikk fra New-York via Minnesota til Los Angeles.

 

Det er også morsomt at Renault og magasinet ELLE for 50 år siden i 1965 sendte 4 damer med 2stk Renault 4 på PanAmerica- tur; sjekk ut ELLE-Renault 4!

 

Sør-Amerika på Langs med Renault 4

Her vil det etterhvert komme oppdateringer fra turen vi skal ha med Renault 4 som starter i Ushuaia, Argentina den første mars og skal etter planene ende i Cartagena, Columbia 6 uker etter.

 

Siste stopp

San Diego og Mexico

Etter ankomst San Diego fant vi ut at vi ville få med oss Mexico. Motellet vårt lå bare 15.min kjøring fra grensen, men fordi vi ikke har forsikring på bilene der fant vi en ferdigtur, og bestilte. Vi var eneste gjeng på bussen, så vi fikk vår egen private tur og flott guiding. Vi fikk en smakebit av grensebyen Tijuana, og et kvartal bort fra turistgata var det et helt annet liv, med lukter og mat og masse handel i gatene, slik at noen fikk assosiasjoner til Afrika.... Etter noen få timer gikk turen tilbake, og mens det ikke er noen som helst kontroll inn i Mexico, var det en times venting i kø for å komme tilbake til USA.





 

På vei tilbake plukket vi opp Kjetil og Jeanette, som brukte dagen til litt avslapning og strandliv. Vår mann kjørte oss så inn til Gaslamp District i San Diego hvor det var et enormt folkeliv. Med stor tegneseriekongress i byen gikk folk gikk som Spiderman, StarWars osv. rundt overalt.

Dette var faktisk det eneste vi (jeg) fikk bilde av i San diego. en hypermoderne politibil!


 

Siste etappe.

Avreisedagen fra San Diego startet med nyheten om bomben i Oslo, og skytingen på Utøya. Dette preget hele gjengen, og alle medier ble sjekket for å få bekreftet at dette faktisk var skjedd. Det er ufattelig at èn gal manns handling kan ramme så mange...

Etter en stille frokost kjørte vi nordover til Los Angeles langs den flotte kysten, og vi kom inn til Los Angeles om ettermiddagen til hotellet.



da var vi inne i Los Angeles!

 

Nyhetene fra Norge gjorde at ingen følte for noen stor feiring, men vi var allikevel fornøyd med at vi og bilene faktisk har gjennomført turen og kommet i mål!!!!!!



Bilene trygt parkert på hotellet!

 

Fra vi hentet bilene på kaia i New York har vi kjørt opp til Canada, og ned til Mexico før vi endte opp i Los Angeles. Vi har krysset USA både på tvers ? og på langs. Totalt har vi kjørt 8250 km pr.bil på ca. 4 uker!

2 nesten 50 år gamle Renaulter, riktignok pusset opp, har klart turen uten de store problemene. Litt forgasserjustering, en brakett til dynamo, litt bremsefiksing og noe annet småplukk er vel faktisk adskillig mindre enn det vi hadde forventet. Tid til prøvekjøring og justering før turen ble det jo nesten ikke tid til.

Vi er jo også 10 forskjellige individer som har holdt ut med hverandre i nesten 5 uker. Forskjellige ønsker, vaner og behov er forsøkt ivaretatt, og det har vi fått til hele veien! Også det en bragdJ

 

Reisen nærmer seg slutt og vi er i ferd med å klargjøre bilene for levering. Vi har fått med oss litt shopping, litt bading, litt bilbutikker ? kalssiske biler selvfølgelig, rulleskøytetur på Santa Monica Beach(så ikke Pamela), og litt mat i Hollywood.

Palme ved reisens slutt :-)


 

 

Høydepunkter i fleng

 

 

    • Las Vegas. Vi bodde midt på The Strip! Vi bestilte via Hotwire, og havnet på Tresure Island hotel og Casino! Vi shoppet, spiste, og gikk sightseeing i alle de vanvittige hotell/casino/shopping-anleggene. Venetzia, Ceasers og alle de andre. Her dreier alt seg om penger, og det er utrolig mange som lar seg lure.....

      Etter et par dager med luksus gikk turen videre sørover gjennom mere ørken i over 30 graders varme. Vi var nede og så Hoover Dam, og som på alle turistmål måtte vi gjennom grundig sikkerhetssjekk. Målet for dagen var Grand Conyon, men tiden løp litt fra oss, og vi kjørte rett til Kingman for overnatting. Et lykkelig valg! Dette er et knutepunkt i gamle Route 66, noe vi ikke visste! Samtidig som hovedtreffet for feiring av Renault 4 foregikk i Paris, havnet vi midt oppe i det månedlige biltreffet i Kingman, og ble motatt med masse beundring og nysgjerrige amerikanere. Her var alt fra muskelbiler, amerikanske klassikere til ombygde japanske pickuper! Morro!

      Dagen etter var vi grytidlig oppe og kjørte opp til Grand Canyon West. Et fantastisk skue og utrolige dimensjoner. Alle var ute på ?Sky-walken?, -en konstruksjon som stikker ut over avgrunnen, og med glassgulv.?Vi så rett ned over 600 meter, med fugler flyvende under oss, og enda lenger nede Colorado River.

      Fra Grand Canyon kjørte vi ned og fant Rout 66 igjen, som vi kunne følge et stykke sydover. Dette er en originalbit av ?Mother Road? som fortsatt er som opprinnelig. En flott kjørevei opp igjennom fjellene, og ned gjennom daler og små tettsteder som tatt ut av gamle filmer! Oatman var en slik, men dessverre kom vi etter stengetid for butikker og spisesteder. Dagens mål var Lake Havasu City, og etter hvert som vi nærmet oss kjente vi temperaturen steg, selv om det gikk mot kveld. Før vi var fremme hadde vi over 40 grader på termometeret inne i bilene....

      Bilene bare går og går, og det er utrolig at disse små motorene bare jobber og jobber uansett temperatur. I -61 ble de sendt til USA for testing i kulde, men vi kan bekrefte at de også holder i varme, selv om enkelte kunne ønske seg AC!

      Havasu City er en ganske ny by, laget kun som ferieby. Båtliv om sommeren, og ATV, hest etc. Om ?vinteren?(da er det bare ca. 25 grader..).

      Vi våknet opp til fint vær, og noen og førti grader... Valget var lett, vi ruslet ned over London Bridge- Originalen!!!!!(sjekk Wikipedia), og vi leide leketøy. En pongtongbåt/flytebrygge med 115hester, ring til å henge bak denne og en vannscooter. Vi bunkret og dro ut på sjøen hvor det var litt lufting, og 32 grader i vannet. Kjempeflott område med klipper og hoppe fra og tilrettelagte strender med plass til en båt ? helt supert.
      Dette var så bra så vi bestilte sammeopplegg dagen etter, og lekte nok en dag sammen med rike amerikanere. Dette er ?syden? for amerikanere fra mer nordlige områder, men det er vinteren som er mest populær.

      Etter et par lekedager, tok vi sjekk av olje og vann, og kjørte sydover igjen. Retning Meksikanske grensen og San Diego. Vi trodde vi hadde hatt det varmt i Lake Havasu, men tok feil! På vei sørover kom vi inn i ørkenområder, utrolig vakre landskap, men termometeret i Hagens R4 går bare til +50, så vi vet egentlig ikke hvilken temperatur vi hadde i bilene. De som kjørte R4 drakk litervis med vann og brus, og det svettet rett ut igjen. Da vi kom over fjellene mot kysten begynte også temperaturen å falle, og nede i San Diego var vi nede på usle 25 grader pluss mot natten.

 







Gjennom Las Vegas gater!







Hoover dam.

 

 



Amcartreff på Rout 66 den dagen det internasjonalet Renault 4 treffet ble arrangert.

 



Dahle på Grand Canyon

 



Fjellene på Rout 66

 



Utsikt over Rout 66

 

To stykker vi møtte i Kingman som var på rundtur i området med longboard og sykkel! 




Båten vi leide i Lake Havasue





To fornøyde karer på vannscooter!


Las Vegas

Yesterday we arrived Las vegas. When we arrived we used two hours to get a hotel. We ended up at Treasure Island, which made all the waiting worth it. We went out dining at the Venetzian.

We had some problems uploading the pictures last time, so here's the pictures from Bonneville speedway.

I går ankom vi Las Vegas. Da vi ankom brukte vi 2 timer på å finne hotell. Vi endte opp på Treasure Island, så det gjorde opp all ventingen. Senere dro vi ut å spiste på Venetzian.

Vi hadde noen problemer med å laste opp bildene forrige gang, så her er bildene fra Boenneville Speedway!


Click to open fullsize

Click to open fullsize

Click to open fullsize

Saltlake gir ny mening/Salty roads comes to a new dimension

Monday: We spent the whole day driving in beautiful landscapes.  Hundreds of kilometers with prairie and  plains.
Tuesday: We drove to Park city (Salt Lake City) to shop at an outlet, then drove to Wendover.
Wendover is more well known as the speedrecord track, Bonneville Salt flat.

Today we drove to the salt lake, Bonneville speedway. World record for  "land speed record" was  set in 1970 at a speed of 1014 km/th.
We tried to break the record today, but we didn't succeed. We just did about 85 km/h, but we had a lot of fun. Had a feeling of driving on ice. Not because of the heatness, but it was just an optical show-off, with the white surface of the desert.
The dry salt lake goes over 80 kilometers straight ahead. Later on we had to steam of the salt from the cars for two hours. Hopefully they don't rust.

In august will a Renault team try to break the speed record for Renault 4 at the same place. Good luck! Link: http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150256950457863.340942.116825037862

Later on,  further to Ely, Nevada. A small casino-town, with no charme. Just  cheap casinoes, but the mexican food was good.

Tomorrow we will hopefully reach Las Vegas!

Mandag: Vi brukte hele dagen på å kjøre.
Tirsdag: Vi dro først til Park city for å shoppe litt på et outlet, og kjørte senere til Wendover.

Onsdag: Vi tok en tur ut på en saltslette kalt Bonneville speedway.  Verdensrekorden for kjøretøy ble satt i 1970  med en fart på 1014 km/t. Vi prøvde å slå rekorden i dag - men lyktes dessverre ikke. Vi hadde kun rundt 85 km/t men hadde det utrolig gøy. Vi hadde følelsen av å kjøre på is! Ikke på grunn av varmen, men fordi det så ut som is på en frossen sjø. Saltsjøen er 80 kilometer lang. Etterpå måtte vi høytrykksspyle bilene i 2 timer for å få vekk det meste av saltet. Håper de ikke ruster.

Senere kjørte vi til Ely i Nevada. En liten og mindre sjarmerende by som inneholdt intet annet enn dårlige kasinoer, men den meksikanske restauranten hadde god mat!

For spesielt interesserte vil Renault prøve å sette ny rekord for Renault 4 i anledning 50års jubileumet. Lykke til! Se link: http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10150256950457863.340942.116825037862


I morgen vil vi trolig nå Las Vegas!

Fra indianere til cowboyer!

Saturday: We went sightseeing in Black Hills. First stop was the Crazy Horse which is an statue in honor of the red people (the indians). It's far from done yet because it's only one family who's working at it.
Next stop was Mount Rushmore - the four presidents in the mountain.
Later on we drove through Custer state park and ended up in Hot Springs.

Lørdag: Dro vi på sightseeing i Black Hills. Første stopp var Crazy Horse som er en statue til ære for indianerne. Det var kun en mann som begynte å bygge statuen som skal bli 172 m høy. Tradisjonen har gått videre, og det har blitt et familiearbeid. De er ikke støttet fra staten, alt er selvfinansiert.
Neste stopp var Mount Rushmore


Sunday: We spent the whole day driving. We got to Roawlins about half past eight. We crossed the prairie which lead us to the cowboyland. We were about 2000 meter over the ocean. The Cars goes well!

Søndag: Vi kjørte hele dagen, og kom til Roawlins rundt halv ni. På veien krysset vi prærien som førte oss til cowboyland. Vi holdt oss på ca. 2000 m.o.h. Bilene tusler og går!

Today we're heading for Salt Lake city.
I dag sikter vi for Salt Lake City!

(click to enlarge the photos)
(klikk for å gjøre bildene større)

Click to open fullsize
Crazy Horse

Click to open Fullsize
Mount Rushmore

Click to open fullsize
Lifts up to the alpin slide!
I heisen opp til alpin sklien

Click to open fullsize
Trond!
Trond i farta!

Click to open Fullsize

Click to open fullsize Click to open fullsize
In the national park. There were also lots of bisons there!
I nasjonal parken. Det var også mange bøfler der!

Celebrities in the US!

The local paper in Bemidji has written an article about us!
Lokalavisen i Bemidji har skrevet en artikkel om oss!

http://www.bemidjipioneer.com/event/image/id/26949/headline/_-_NULL_-_/

We drove from Abernee this morning and we're now in Mount Rushmore.


Flood in South Dakota
Flod i South Dakota



Straight ahead!
Lange, rette veier? Ja.


 
Videoclip from driving across the water
Videoklipp fra da vi kjørte over vannet under floden

 

50 år senere

5.juli
Dagens mål var Bemidji, og vi siktet inn en kjøredag. Etter en stund kom det ulyd i Hagens bil, og etter litt sjekking fant Kjetil ut at  dynamofeste var knukket, slik at den var løs! på andre siden av veien var et lite verksted hvor mekanikerene syntes dette var moro, og la alt annet til side! Festebraketten ble demontert og en av gutta på verkstedet dro avgårde for å skaffe en bolt, sjefen fant sveiseapparat og sveiset støpejernet sammen... En skikkelig "fikser"! Han skulle ha 10$ for  jobben. Vi dro avgårde og kom til Bemidji på kveldingen, 3 timer etter"skjema"!

5th of July
Todays goal was Bemidji and we knew that it was going to be a long drive. After a while there was a noise coming from Hagens car. Kjetil gound out that the bracket for the alternator was broken. We found a garage on the other side of the road. The Mechanics thought this was really fun and put everything else at hold. They got it fixed and wanted 10$ for about two and a half hour with job. We drove further and arrived Bemidji in the evening, with 3 hours delay.

 

6.juli dro Svend, Martin og Trond til Black Duck for å finne stedet hvor Renault tok bilde av "prototyp nr. 44" i januar 1961.

6th of July
Svend, Martin and Trond went to Black Duck to find the place Renault took a picture og prototype nr. 44" in January 1961.





Dette, sammen med et par andre bilder i en fransk bok("Album Renault 4") er egentlig utgangspunktet for hele turen. Renault sendte noen prototyper av Renault 4 til Bemidji januar 1961, og ideen var opprinnelig å rekonstuere denne turen. Dette fant vi ikke mere om, og turen ble endret til å krysse USA. Rett før vi dro fra Norge fikk vi kopi av boken med stedsangivelse fra Atle Liaklev, og etter ankomst USA bestemte vi at vi la inn en "omvei" nordover.

Theese pictures is actually the base for our trip. Renault sent some prototypes of Renault 4 to Bemidji in January 1961, and the original idea was to reconstruct this trip. We didn't find anything else about it, so we changed the trip to crossing the US. Right before we left we got a copy of a book with the places from Atle Liaklev, and after arrival the US, we determined that we went a little north aswell.





I Black Duck fant vi anda som var på bildet fra 1961, men den var flyttet  etter at meieriet brant for ca. 15 år siden. Etter masse hjelp fra lokalbefolkningen(alle hadde norske besteforeldre!) fant vi stedet meieriet hadde stått, og vi rekonstruerte bildet i boken. Riktignok var vanntårnet fornyet, og det var et nytt bygg(Funeralhome) i stedet, men el-mastene var de samme!

In Black duck we found the duck from the picture from 1961, but it was moved because the dairy burned down about 15 years ago. After a lot of help fro mth elocals (everyone had norwegian grandparents!) we founf the place the dairy had stodd, and we reconstructed the picture in the book.

 

Etter å ha hentet resten av familiene ble det ny fotoseanse i Bemidji ved Paul Bunyan og kua Babe. Det er så langt vi greier å rekonstruere testkjøringen fra 1961. Det finnes et bilde til ved Motel Bel Air, men dette er også revet for mange år siden!

After picking up the rest og the family it was a new photoshoot in Bemidji by Paul Bunyan and the cow Babe. And this is as far we can reconstruct the testdriving from 1961.



Januar 1961. / January 1961



50 år senere. / 50 years later

Vi fant også tid til en tur til "Skogfjorden". Et utrolig sted(Concordia language school) hvor amerikanske, og et par norske, ungdommer lærer og lever norsk på sommerleir. Alle aktiviteter skjer på norsk, og de får norsk mat til alle måltider. Bygningene var "norske", og alt var skiltet på norsk!                                                                                    Ingeborg fra Illinois guidet oss rundt . Hun hadde vært elev i tosommere og hadde tatt jobben som intruktør.Utrolig å kunne lære så godt norsk bare på noen uker.

We also took time to visit "Skogfjorden". An amazing place (Concordia language school) where the american and a couple of norwegian teenages learn norwegian and live as a norwegian at the camp. All the activities happens in Norwegian, and they get Norwegian meals.





 





     

4th of July

Saturday: We went to the Henry Ford park in Detroit. We visited the museum and took the factory tour. Then we drove to Birch Run.

Sunday: We got up early and started driving. We found a campground nearby the Mackinack bridge. We grilled our own food this evening. The "kids" played a lot of volleyball, and we had a lot of fun.

Monday: 4th of July! We started to drive quite early. We drove to Bessemer, where we watched a parade with a bunch of old cars and tractors.


Lørdag: Dro vi til Henry Ford parken i Detroit. Vi besøkte både museumet og tok fabrikkturen. Senere kjørte vi til Birch Run.

Søndag: Vi stod opp tidlig og begynte å kjøre. Vi kom til en campingplass ved Mackinack broen. Vi grillet og "barna" spilte masse volleyball.

Mandag: 4. juli! Gratulerer med nasjonaldagen til USA! Vi startet å kjøre ganske tidlig og kom oss frem til Bessemer. Da vi hadde funnet hotell, dro vi rett inn til sentrum og så på parade.



Mackinack Bridge



We visited Norway!



4th of July parade

Happy Canada day!

Today we woke up in Jarvis and started to drive west. The day before we had seen a house with a lot of old tractors outside, so today - we stopped there and had a little chat with the owner and he gave us a trip around his private museum.
We ate by the Lake and drove in to Detroit while we got through the custom this time - not by pulling one of the cars. Afterwards we had a little problems to find a campground. Our GPS took us to a house district(which were supposed to be a campground according to the GPS). Quite soon we got help from some nice, local people and they gave us a street with a couple of hotels.

I dag våknet vi opp i Jarvis i Canada og startet å kjøre vestover. Dagen før hadde vi sett et hus som hadde en hel haug med gamle traktorer utenfor - så i dag tok vi turen innom han. Han ga oss en rundtur i sitt private museum.
Vi spiste ved innsjøen i en liten town som het Seacliffe, etterpå kjørte vi vdere til Detroit. Vi kom oss tryggt igjennom tollen denne gangen - uten å dytte noen av bilene. Etterpå hadde vi litt problemer med å finne en campingplass/motell/hotell. Vi prøvde å få inn nærmeste gjennom GPS'en, men den tok oss til et jødedistrikt. Der fikk vi massevis av hjelp og det samlet seg fler og fler rundt bilene våre. En av de skulle visstnok skrive en reportasje om oss. Vi ble velsignet og kjørte videre for å finne gaten de hadde gitt oss for hoteller.


The teenboys at the tractors!
Ungdomsgutta på traktorene!



Kassandra, Katinka & Jorunn at the tractors!
Kassandra, Katinka & Jorunn på de gamle traktorene.


Happy Canada day!
Canadas nasjonaldag!



Local people helping us
Lokale hjelper oss

Les mer i arkivet » April 2015 » Mars 2015 » Februar 2015
hits